Hallo igjen folkens! Jeg lovet jo egentlig at jeg skulle fortsette å "blogge" her når jeg kom hjem, bli kjendis og ikke minst holde alle dere som ikke har gleden av å være med meg hver dag oppdatert på livet mitt. Dessverre har jeg hatt det altfor travelt til det den siste en og en halv måneden siden jeg kom hjem, men nå skal det bli andre boller.

Blant annet har jeg klippet av meg alt håret mitt:

Problemet med den nye sveisen er egentlig bare det at dersom jeg går med dult faller alltid håret ut av den, og jeg får tidenes rottehale, og dersom jeg går med det helt løst ser det ut som om jeg prøver å gjenvinne looken fra barnehagen:

Ellers så har jeg jo selvfølgelig vært skrekkelig mye på skolen:

og selvfølgelig tatt skrekkelig mange kule bilder av meg selv:

Nå blogger jeg egentlig bare fordi jeg har spist opp all vannisen min

og venter på at den nye skal bli fryst:

Så må jeg ha en unnskyldning for å ikke kaste meg uti det lasset av innleveringer som venter på meg, eller denne fine oppvasken som også venter på meg (eller på at mamma skal komme på besøk):

Snakkes snart. Kan ikke love balloutfit, julekakeoppskrifter, ønskelisten min og sminketips til julaften, men for å glede dere alle kan jeg fortsette å legge ut bilder av meg selv og klage over for mye skolearbeid.

Nå har jeg endelig kommet meg trygt hjem til mamma & pappa, og har vært på norsk jord i drøyt to døgn! I løpet av den tiden har jeg rukket å sove godt i min egen seng, møte igjen alle mine kjekke venner, spise god norsk mat og alt det andre jeg pleier å gjøre. Jeg var jo bare i Italia i fem uker så det kommer kanskje ikke som noe sjokk at alt er som det pleier å være, og egentlig føles det som om jeg aldri har vært borte. I morgen har jeg min første skoledag som andre klassing, men tror ikke det heller kommer til å føles så skrekkelig forskjellig fra i fjor.

Siden utvekslingen for min del er fullstendig over, måtte jeg jo selvfølgelig bytte ut denne svært vellykkede headeren:

med en ny en. Har ikke hatt tid til å sitte i photoshop og ordne en minst like bra en enda, men dersom alle mine fem lesere er tålmodige, så kommer det så snart jeg kan. Bare å begynne å glede seg, og i mellomtiden nyte synet av meg der oppe.

Kommer sterkere tilbake med dritbra blogginnlegg når jeg har gjort noe kult, og ikke minst når jeg får ny hybel sånn at jeg kan fortsette å oppdatere mamma på hver eneste lille ting jeg gjør, hva jeg spiser til middag hver dag og sånn. Det kan dere også glede dere til.

Kjære alle sammen. Ettersom jeg blogget om det forrige gang jeg var mange tusen meter over bakken og likevel på internett, tenkte jeg at det var på sin plass å oppdatere litt fra luften denne gangen også. Norwegian svikter aldri som flyselskap, og nå befinner jeg meg 8263 m over bakken et sted mellom Stockholm og Oslo. Skulle gjerne illustrert gleden min over å ha internett på flyet med et photobooth-bilde, men jeg sitter midt mellom to andre folk, og som om det ikke er flaut nok å blogge kan jeg ikke begynne å ta bilder av meg selv i tillegg dessverre...

Som dere skjønner har jeg nå endelig forlatt italiensk jord. For å si det sånn var ikke akkurat stemningen på topp de siste dagene, men det har nå gått fint! I dag tidlig kl ti på sju måtte jeg si hade til vertsfaren min, så kjørte vertsmor meg til busstasjonen hvor jeg sa hade til henne også, før jeg tok bussen til Roma alene. Bussen skulle egentlig kjøre rett til flyplassen, men alle måtte av et sted uti ingenmannsland, jeg skjønte ingenting og ingen snakket engelsk, så jeg måtte hakke meg frem på italiensk for å finne ut hvor i all verden jeg skulle gå nå. Det gikk nå fint til slutt, og jeg kom meg inn på flyplassen, snakket meg ut av fem kilo overvekt på italiensk, tok et forsinket fly fra Roma til Stockholm, rakk akkurat flyet til Oslo og nå sitter jeg her. Lander snart på Gardermoen, og skal da hente bagasjen min, sjekke inn på nytt og fly til Haugesund hvor mamma og pappa venter!!! Gleder meg, skal bli flott å komme hjem etter å ha reist i 15 timer.

Men nå er det øyeblikk innflyvning til Oslo, så vi snakkes. Har vært litt i tvil med hva jeg skal gjøre med bloggen, men siden alle (oki, sånn 5 stk......) har sagt at jeg må fortsette, tenker jeg at kan jeg ikke bli italiener, skal jeg hvertfall bli toppblogger! 

Så i dag fyller altså vertsbroren min 5 år og det har vært party in la casa. For å si det sånn feires ikke femårsdagen med noe pyse-selskap her i gården, for så mye pynt og mat har jeg aldri sett maken til i mitt liv. Jeg begynte ettermiddagen med å smøre en hel haug med rundstykker, og når jeg endelig trodde jeg var ferdig og storfornøyd med egen innsats, så måtte hvert eneste et pakkes inn i en serviett og pynte med flagg på toppen. Jeg synes hvertfall jeg var flink.

Det er det ikke så mye nytt å melde her fra Italia! Jeg vet enda ikke når jeg forlater landet, og i den farten afs beveger si er det nærmest et under om jeg kommer meg hjem før jul. Vil også si tusen takk for alle fine kommentarer på forrige innlegg, dere er best, også skal jeg nok en gang være litt pliktoppfyllende blogger og svare på noen spørsmål fra nok en anonym, fremtidige utvekslingsstudent.

Hva kan du velge dersom du ikke velger realfag? 
Har egentlig ikke peiling, men jeg vet hvertfall om en nordmann som tar filosofi og engelsk som programfag her nede, i tillegg til å lese et annet som privatist. Ellers må du bare høre med skolen din og få avklart alt på forhånd (noe jeg ikke gjorde fordi jeg ikke visste noe om dette...) I Italia har du (mest sannsynlig) 29 timer på skolen i uken, og 9 av disse er realfag: 6 timer kombinert matte & fysikk, og 3 timer kombinert kjemi & biologi. Har du de samme fagene i Norge har du 5 timer i uken av hvert, altså 20 timer til sammen, så det er jo en ganske håpløs forskjell, spesielt om du ikke på forhånd har laget et opplegg på det og må sitte og maile frem og tilbake med rådgiver i Norge. Dersom du lurer på noe mer spesifikt angående timeplan eller hva fagene i Italia handler om, kan du spørre på nytt.

Får vi pengene igjen, eller må vi betale det vi skulle betalt? 
Utvekslingsåret mitt var betalt lenger før jeg skulle dra, og vi får ikke alle pengene tilbake nå, nei.

Anbefaler du noen andre land? 
Jeg har jo bare vært på utveksling i Italia så vet jo ikke så mye om hvordan det er i andre land. Personlig vil jeg jo ikke si at jeg anbefaler å dra hit heller, men det er vel kanskje feil av meg å gjøre ettersom jeg har hatt så mye uflaks, fordi det er jo mange som har fantastiske utvekslingsår her. Bare husk på at det er lørdagsskole her (!!!), noe hvertfall jeg synes er helt ufattelig kjipt for når det allerede er ganske tungt og slitsomt å være på utveksling, så har du i tillegg ikke noen "gleder meg til helg" å støtte deg på, for begrepet helg finnes ikke her. En annen ting er at de italienske ungdommene har helt vanvittig mye lekser (og det hadde sikkert jeg også fått etterhvert) og dermed sjelden tid til å finne på noe på ettermiddagene. Likevel tror jeg nok at Italia kan være et fint land å utveksle i, og jeg vil ikke si noe om landet som kan få noen til å vippe den ene eller den andre veien når det gjelder å dra hit, men som jeg har sagt hele veien ville jeg uten å blunke valgt et sør-amerikansk land dersom jeg hadde muligheten.

Vet du om noen andre som blogger fra utvekslingsåret sitt i Italia?
Nei, altså jeg følger ikke med på så mange andre som er i Italia nå, men amerikanske Chloe blogger hvertfall og ellers ligger det jo ute bloggliste på afs.no som du kan sjekke for Italiablogger. Dersom du gidder bla tilbake i arkiv, så leste jeg jo som sagt denne og denne for et år siden når jeg snart skulle dra.

I fare for å høres litt for super-blogger ut nå, så vil jeg bare si at dersom noen andre lurer på noe angående utveksling, Italia, språk-problemer eller noe lignende er det fritt frem å fyre løs enten her eller på mail. Jeg svarer på alt og er like hyggelig som jeg er fotogen.

Hei alle sammen. Nå må jeg bare komme med min dypeste beklagelse til alle som gledet seg til å følge mitt år i Italia her på denne "bloggen", fordi: jeg har bestemt meg for å dra hjem. For det første, dette er grunn nr 1 og det som drar aller mest ned, må jeg lese alle programfagene mine på egen hånd (matte, kjemi og fysikk......) og ta prøver i de når jeg kommer hjem for å kunne fortsette i tredje klasse, noe jeg vet kommer til å bli håpløst fordi jeg må da altså lære meg italiensk, gjøre norsk matematikk, fysikk & kjemi og i tillegg gjøre alt skolearbeidet på skolen her i Italia (og nei; fagene er ikke de samme i Norge & Italia. Jeg må pugge både italiensk og norsk kjemi, fysikk & matte, fordi det er ikke de samme emnene i det hele tatt). Fremtiden min som tredje klassing neste høst ser med andre ord ikke så veldig lys ut om jeg blir her i landet, og jeg har ikke lyst til å "tape" et skoleår.

(Nå kommer det til å komme en wall-of-text med hvorfor jeg driter i hele Italia, men dersom du bare ønsker den korte historien:
1. Jeg blir nødt til å bruke all fritiden min på å pugge for å greie å begynne i 3. klasse neste år, fordi jeg vil ikke gå et skoleår om igjen.
2. Jeg vil være på utveksling fordi det er gøy og ikke fordi jeg føler at jeg må, og det er absolutt ikke noe morsomt å være her i Italia når ingenting stemmer med noe og Afs Italia er retardert)

Det hadde ikke gjort så mye om jeg ble hengende et år etter alle andre dersom alt hadde vært bra her til lands, men sannheten er at jeg har ikke hatt det sånn dødsbra her nede. Det er den andre grunnen til at jeg vil dra hjem. I løpet av måneden jeg har vært her har ingenting gått min vei, og jeg kan godt skrive side opp og side ned om hvor dårlig ting har gått og alle de teite tingene jeg har blitt fortalt de siste dagene fra Afs og andre, men jeg får helt denne følelsen:

bare jeg tenker på det, så jeg sparer meg selv for smerten. .

Før jeg dro på utveksling visste jeg at det kom til å bli en berg-og-dal-bane (men da sitter såfall jeg på en som bare går nedover) og at det ikke kom til å bli lett. Jeg har ikke lyst til å gi opp nå heller, og jeg visste før jeg dro at dette kom til å bli vanskelig; kanskje for vanskelig til at jeg kom til å greie det. Jeg var redd for å ha så mye hjemlengsel at jeg ikke greide å tenke på noe annet, at jeg ikke kom til å lære meg språket, at jeg aldri kom til å få meg venner eller at alt bare var altfor hardt osv osv. Selv om jeg bekymret meg litt for alle ting som kunne gå galt, så turte jeg å prøve likevel, og det er jeg glad for. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg dro på utveksling selv om det har gått så dårlig, fordi om jeg ikke hadde dratt hadde jeg alltid lurt litt på what could have been.

Tingen er den at etter å ha tenkt på det en stund, så vet jeg at jeg kan klare dette her. Jeg er helt sikker på at det kan gå bra, og jeg kan greie å bo her i denne familien, lære meg italiensk osv, og jeg har hatt hjemlengsel men taklet det greit. Alle de tingene jeg var redd for at jeg ikke kom til å greie, og reise hjem for, før jeg dro, gjelder ikke nå, fordi jeg vet innerst inne at dersom jeg vil, så kommer det til å gå fint. Men det er nettopp det; jeg vil ikke. Jeg reiser hjem fordi det er ikke gøy lenger.

Selv om utveksling ikke er lett, synes jeg ikke det er verdt det når alt har vært en eneste nedtur med tre gode dager i løpet av en måned. Jeg gledet meg til å dra på utveksling i et år og jeg var klar for alle utfordringene som fulgte med dette her, men det skulle også være fint å være her. Jeg har ikke lyst til å bli her i Italia fordi jeg føler at jeg ikke kan gi opp, og fordi jeg føler meg presset til det; jeg vil være her fordi det er det jeg virkelig ønsker. Det er ikke noe morsomt lenger, og da vil jeg ikke mer, og i hvertfall ikke henge etter i alle fag på skolen pga det.

Kanskje det er svakt og dumt gjort av meg, og kanskje jeg burde holdt ut så hadde ting blitt litt bedre. Likevel vil jeg ikke at ting skal bli bedre; jeg vil at de skal være bra. I ettertid vil jeg ikke at utvekslingsåret mitt skal være fint å tenke på bare fordi jeg er stolt over at jeg greide det, jeg vil ha det fint når jeg er her også. Jeg tror ikke at det er verdt å presse seg selv gjennom ti måneder i en familie ingenting stemmer i, og i tillegg måtte pugge som en gal for å fortsette i tredje klasse til høsten fordi ingen av fagene i Italia stemmer overens med fagene dine i Norge, bare for å gjøre det. Jeg er helt 100 % sikker på at jeg kan klare det om jeg vil, men jeg velger å dra hjem nå fordi dette rett og slett ikke er morsomt. Jeg lengter ikke hjem og jeg føler ikke at alt er for håpløst til at det kan gå, men bakdelene veier tyngre enn fordelene her, og å være her er ikke gøy. Jeg vil heller bruke tiden min på noe annet enn å kjempe for et utvekslingsår jeg ikke har lyst til å ta.

Jeg er ikke lei meg i det hele tatt for å måtte dra hjem, for jeg prøvde alt jeg kunne og det ble bare ikke sånn som det burde være. Det er dumt at ting har blitt som de har blitt, og jeg skulle på en måte ønske at jeg kunne gjøre alt om igjen og velge et land der alt er i orden med skolen og der ting har gått litt bedre, men det går ikke, og er det en ting jeg har lært her nede er at man må alltid gjøre det beste ut av hver eneste situasjon. Og nå tror jeg at jeg kommer til å ha det best om jeg drar hjem. Jeg angrer ingenting, og vet at jeg ikke kommer til å gjøre det i fremtiden heller.

Før jeg dro sa jeg til meg selv at "du kan hvis du vil" og at den eneste grunnen jeg fikk lov å reise hjem for var om jeg ikke ville mer. Vel, the time has come, for jeg vil ikke streve meg ihjel for å slippe å gå andre klasse om igjen, så: Arrivederci Italia, og nå må alle vennene mine hjemme kommentere at dere gleder dere skikkelig til at jeg kommer hjem, og at dette er en dødsbra avgjørelse. Jeg gleder meg hvertfall skikkelig til å komme hjem til:

(Dette er altså noe av det siste jeg skriver om utveksling her på bloggen, men til alle fremtidige utvekslingsstudenter vil jeg bare si:
-Ikke velg Italia om du skal ta realfag og vil få året godkjent.
-Ikke bekymre deg for språket i det hele tatt, det er skikkelig frustrerende de to-tre første ukene også er det bare morsomt!
-Dersom du har litt lyst og tenker det virker kult: dra på utveksling. Forhåpentligvis (og mest sannsynlig) er du ikke like uheldig som jeg har vært med absolutt alle ting, men selv om jeg har vært det angrer jeg ikke et sekund på at jeg dro og jeg har lært masse bare på en måned. Buona fortuna!)

Heldige som dere er, skal dere nå få en dose av tilfeldige syn fra Italia! Enjoy! 

Dette er litt av skoleveien min, eller veien ned til byen: 

Mia casa italiana (husker ikke om jeg har lagt ut bilde tidligere, så sorry om dette er andre gang... Har forresten rom på motsatt side i andre etasje):

En av de 17498177 piazzaene som er plassert rundt i byen. Egentlig bare et asfaltert område med ingenting på:

Her har Mussolini stått for et par år siden og talt til en stappfull piazza:

Også pakke fra Norvegia! Nå ser alle adressen min så dere kan sende fine brev i posten til meg, takk på forhånd. 

Pluss et kort og en bluse som jeg glemte å ta med på bildet... Ble veldig glad for alt da, og til tross for at noen har fortalt skrekkhistorier om at det italiensk postvesenet ikke funker her i byen, så ble pakken levert på døren fire dager etter at den ble sendt, så alt er bare velstand. Endelig kan jeg lese en skikkelig bok igjen, etter å ha brukt de siste ukene på å hakke meg gjennom barnebøkene til vertsbrødrene mine på italiensk, og ikke minst spise leverpostei. 

Ellers skulle jeg gjerne ønske at jeg hadde mer spennende saker å blogge om, men det er ikke så mye heftig som skjer. På tirsdag hadde jeg min første "interrogazione" på skolen (direkte oversatt: "avhør", men er en muntlig prøve/utspørring som alle elever er livredd for) i filosofi og jeg har på følelsen av at det ikke akkurat ble toppkarakter..... I går eksploderte espressokannen på komfyren, fikk nok en gang servert en HEL fisk til middag og jeg hadde min første samtale på italiensk med en tilfeldig dame mens jeg ventet på bussen. I dag er jeg nok en gang hjemme fra skolen, fordi jeg spydde opp frokosten min 10 minutter etter at jeg konsumerte den. La vita italiana è bella! 

En dag i forrige uke i engelsk timen spurte engelsklæreren min om vi hadde "cialda" i Norge. Jeg hadde ikke peiling på hva det var, men når folka i klassen forklarte ved å tegne en firkant med to lange stenger på, og si at den skulle på peisen også kom det masse røyk, så tenkte jeg at det var en sånn:

Og jeg bare: "Jaja, det heter blåsebelg". Du kan godt spørre om hvorfor jeg ikke tenkte over at det var skikkelig ulogisk og teit av italienerene å plutselig spørre meg om vi hadde blåsebelger i Norge, men de spør om de rareste tingene helt ut av det blå hele tiden, så jeg løfter ikke et øyenbryn lenger en gang.

Uansett, i dag var dagen, fordi da skulle engelsklæreren ha med seg blåsebelgen sin på skolen. Folk sa at dette kom til å bli en skikkelig bra time, så jeg tenkte at nå ble det sikkert en ordentlig blåsebelg-fest. Så kommer hun med en kurv med det her:

Jeg spurte hva det var og alle bare: "Cialda! Blåsebelg, ser du vel!" ............... Orket ikke rette opp i min egen feil og forklare at jeg hadde misforstått helt fullstendig (igjen), så dersom du en gang møter en italiener i Norge som vil ha vaffel og spør etter en blåsebelg, tar jeg på meg all skyld... Forresten var den ikke så god i forhold til i Norge.

Og til mamma som var bekymret for at jeg "så litt tynn ut i fjeset" på bildet i det forrige innlegget: No worries. Absolutt ingen grunn til bekymring. Jeg spiser som en hest her nede (og burde seriøst begynne å trene asap). I dag, feks, har jeg spist yoghurt, masse pasta, masse brød med ost, masse brød med skine-greie, masse kjeks og en sånn her:

...

Ellers har jeg i dag vært på italiensk kurs sammen med to stk fra Thailand og Kina, som jeg er hver mandag, onsdag og fredag. I morgen er det ingenting spesielt som skjer, så jeg må ta meg en seriøs og lang date med de norske kjemi-bøkene for å prøve å ta igjen italienerene som er geeks allerede på universitetsnivå hele gjengen...